Mogán leverte igjen. Første uken var med Kitty, min far, hans storebror og hans kone. Og så en uke helt alene. Begge deler var veldig fint. Jeg valgte å ikke leie bil, for bussen til og fra stranden er en opplevelse i seg selv. Den var full både om morgenen og om ettermiddagen, noe jeg synes var fint å oppleve. En rekke unge folk, håper det betyr at bylivet i Pueblo også holder seg. Jeg fikk god kontakt med den kvinnelige bussjåføren, som hver dag hadde en ny, knallfarget leppestift.
Det er fint på stranden helt ytterst mot moloen, og jeg tilbrakte ettermiddagene med solen i ryggen på bryggen/moloen bak stranden. Der observerte jeg hektiske kajakkpadlere og flere folk som paraglidet. Folk gjør ferie på ulike måter, og jeg tipper kanskje at jeg var den som kom mest uthvilt hjem.
Min mors favoritthjørne ved soverommet nede leverte hver ettermiddag i den rosa timen. Det var litt for kaldt til å sitte på taket. Hagen er helt suveren, tenk at vi har salat og masse ulike krydderplanter! Kveldene var svært rolige. Tross lysshow fra Carlos sin hage, hørte jeg ingen fester.
Nyttårsaften gikk jeg på messe i kirken. Da Kitty og jeg var der før hun dro for å se Belen, så jeg at de skulle ha messe, og det var en vakker opplevelse—bare meg og kanskje ti andre. Torget var svært pyntet til fest, og jeg hadde egentlig tenkt å gjenta suksessene fra tidligere år. Jeg har feiret nyttår der både med Gro & Kristin, samt med Jon og Mette, venner av meg fra Oslo. Jeg gikk forbi Acaymo etter kirken med en plan om å spise der i påvente av festen, men der var det så tomt at jeg tuslet hjem. Jeg så litt fyrverkeri fra takterrassen og var egentlig kanskje fornøyd med det. Dagen etter, da jeg gikk til bussen, vinket flere eldre kvinner fra en balkong i et hus langs veien. De ropte også Feliz año og var så blide. To av dem møtte jeg i kirken dagen før, og deres glade energi ble en perfekt start på året.